Hvor ofte må du observere en forenklet tilnærming når du velger en stil fra tekstiler med et mønster. Stille kopierte kjoler med en rekke størrelser, rytmisk veksling, stemningsbilde. Men hvis du dykker deg inn i, forstår tegningens art, hvor bredere omfanget av mulige løsninger vil utvide seg, og kjolene vil bli mer uttrykksfulle, fordi figurenes logikk blir lagt merke til og forsterket med stil. Motedesigneren, som mottar den neste oppgaven, studerer konstruksjonsfunksjonene i lang tid, blir vant til temaet sitt, og lurer på hvilke elementer som vil fortelle stilen selv. Avgjør i hvilken silhuett skjønnheten hans er best manifestert, bildet av hvilken motemodell han vil passe.
Dette læres av et eldgammelt kostyme, der tegningen alltid fungerte for bildet, stemte overens med silhuetten og volumet på kjolen. Vi ser gjennom kostymehistorien. La oss gå gjennom historiens sider. Gotisk: alle former for kostyme og utseende er strukket opp og ekstremt innsnevret, linjene i silhuetten er enkle og stive. Og bildet - på en jevn bakgrunn er de enkleste motivene fra rhombuses, trekanter, tørre og geometrisk korrekt avbildede planter, som om de er riper i en nål eller lagt ut fra en wire, sjelden spredt. Det er umulig å forestille seg et fullblodigt levende løp av blomster. Alt er strengt, konsist og som omformulert - i harmoni med idealene om stram askese. I løpet av renessansen blir silhuetten kraftig - tungt stoff, tunge bretter og enorme vevd med gull - bare en nok for kroppen - syv-petaled roser. Størrelsen på mønsteret, omrissets rundhet, utbuktningen - alt sammen tilsvarer idealet om fysisk prakt. Et annet bilde er rokokko. En kvinnelig dukke er i mote, øm og lys, og derfor en tegning av de mest delikate fargene: mesterlig utførte akvarellbuketter med blomster, rader med smale striper ispedd blomsterlander. Farge, delikat tegning - alt er lite, elegant, lekent.
Begynnelsen på XX århundre, jugendstil. Idealet er et bilde av åndelighet: store øyne, en frodig frisyre løftet opp, en kjole som renner ned fra lette stoffer. Mønsteret er beskjedent, skånsomt, ikke distraherende fra det viktigste i utseendet - andlighetens ansikt, øyne. Dette er små erter, bittesmå, som valmuefrø, flekker, prikker, de tynneste grenene.
20-tallet - “industrielt” bilde, der den ledende silhuetten er en rektangulær skjortekjole. Og tegningen er en geometri: rhombuses, rektangler, erter. Finish - direkte kanting, geometriske innlegg. På 30-tallet ble dette bildet erstattet av det motsatte - feminint, med lange kjoler, nesten til anklene, med en flytende silhuett og plaststoffer. Og så endres bildet. I myke farger er et intrikat mønster av små blomster fleksibelt og lyrisk, som selve kjolen.
Minimote, 60-tallet. Den mest spektakulære kjolen på dette tidspunktet har et mønster så stort at ett motiv var nok for hele kjolen. Det er tydelig at selve kjolen bare er en ørliten vest i en løs, blusset silhuett, og et stort mønster omsluttet i en liten form har en tendens til å gå lenger enn den og visuelt reduserer den enda mer.
Så det er sannsynligvis ganske tydelig hvordan tegnspråk er veltalende og uttrykksfullt. Hvordan bruke det på moderne måte? I dag, når hovedordet er stil, er det viktig at stilen på bildet forsterker kjolen. Og her er det nyttig å vite at alle mønstre er delt inn i to typer. En av dem er statiske. Motivene her er symmetriske, ordnet i et strengt rektangulært eller sjakkbrettmønster. Oftest er dette mønstre, motiv er geometriske. De krever samme strenghet for å konstruere stilen. Fra en "sjekk", for eksempel, er frills, vinger, blussede skjørt, avrundede sømmer ikke egnet. Alle kanter på delene skal legges i en rett linje, parallelt med mønsterets retningslinje, derfor er det ønskelig med en geometrisk nøyaktig silhuett, skjørtene vil bare være rette eller plisserte, krager og lommer - rektangulær i form. Slike stoffer er ofte to-tone, og her er spesielt god finish i tonen til mønsteret, med vekt på design: sying, kanting, trimming, belter, bånd ved porten.
Og den andre typen mønster er dynamisk, levende, der mønstre er fritt spredt over stoffet. Tvert imot er det ikke "rolig" hvis det er innelukket i geometriske, strenge skjæringsformer. Eventuelle unødvendige sømmer fordommer ham. Spesielt på baksiden, som generelt regnes som et ekteskap. Silhuettlinjene er i harmoni med mønsterets stil. Jo større, livligere bilde, jo mer avslappet skal det være i kjolen. Hvor han vil få denne viljen - i et flått skjørt, i et sjenerøst montert erme, i en kropp med et fang - vil bestemme den spesifikke stilen.
Hvis mønsteret er stort, må du straks stille inn på det faktum at du i dette tilfellet ikke blir dekorert med en stil, men med et lyst, effektivt stykke stoff. Kjøp et slikt stoff med en margin.
Hvordan være forsiktig hvis noe må "korrigeres", glattes, glattes i utseendet! En ung lubben kvinne holder øye med et vev i sfæriske knopper. "Hvor skal du, " sier vennen, "det er nok i deg og så videre."
De la klut på henne. Ansiktet begynte virkelig å virke rundere, figuren er tettere. De prøvde en annen - i myke utslipp av akvareller, men i den virket figuren formløs og vag, som selve stoffet. Men her fant de endelig: lette konturer av grener med vertikal retning. Og en mirakuløs opphør skjedde - hele "rundheten" forsvant, kvinnen ble fit og slank.
Du bemerket selvfølgelig at i draktens historie ble et stort mønster gjentatt to ganger: da det var nødvendig å gi figuren monumentalitet, et enda større volum i løpet av mini-fashion.
Det er bedre for en magerhudet kvinne med spisse trekk å gi opp alt som er tøft og spiss på tegningen. Selvfølgelig skal man ikke helt forlate den dominerende utseendet hans, ellers vil stilen på bildet gå tapt. Men la det ikke bare være en smal stripe, men en stripe som veksler med blomsterpynt, som vil myke opp den. Erter - mindre, avrundede kopper blomster med skarpe blader, etc.
